Jeg, en detektiv?

Uken som gikk bød på en happy ending i historien om min forsvunne sykkel. For de som ikke vet det ble sykkelen min, en rød og blå DBS Metro, stjålet like i begynnelsen av påskeferien. Etter at jeg kom hjem fra påskeferien skulle jeg ned og anmelde forholdet hos politiet. På vei dit ser jeg en av "gadas gutter" med en sykkel som ligner mistenkelig på min. Hm, tenker jeg, og stopper opp og observerer gjengen. De går nedover mot gjestehavna. Jeg følger etter på behørig avstand. De stopper først på gjestehavna, helt ute med sjøen. Jeg setter meg ned på en benk og venter på at de skal sette fra seg sykkelen. Noe som ikke skjer. De går videre, og stopper opp like ved festningen. Jeg får tatt et par spionbilder som bevis, og går tilbake til politistasjonen for å levere anmeldelsen. Nå med rammenummer som jeg akkurat har hentet hos G. Nordby sykkelforretning. Politimannen i vakta syntes jeg har gjort en god jobb og kaller opp en patrulje som er like ved strandpromenaden. Han ber meg gå ned og møte dem, noe jeg gjør. Jeg viser dem gjengen, og sykkelen. Sammen går vi bort til dem. Gjengen fordufter, utenom sykkelmannen som på en måte nå står der med skjegget i postkassa eller hånden i kakeboksen om du vil. Politiet spør om det er hans sykkel. Ja, svarer han. (På nåværende tidspunkt er jeg ganske sikker på at det er min sykkel). Politiet finner frem rammenummeret på sykkelen og det stemmer med det jeg leser opp fra lappen fra Nordby. Mannen blir blek og rar. Han svarer at han ikke husker hvem han kjøpte den av. Jeg får sykkelen og sykler opp til vakta for å "skrive den ut". Mens den uheldige mannen nok må bli med opp på stasjonen. Kristiansand er en liten by...